YTTERSØSAKEN FORTSETTER
(og vil ingen ende ta!)

Tre år etter at områdefredningssaken rundt Yttersø gård ble avsluttet, faller Miljøverndepartementets byråkrater Riksantikvaren i ryggen ved å fjerne alt antikvarisk innhold fra arbeidet med skjøtselsplan for det fredede området. Til glede for enkelte i Larvik kommune, men til sorg for alle som hadde håpet at det fredede gårdsanlegget nå ville bli integrert med omgivelsene. Les bakgrunnen for saken her og originaldokumenter ved lenker på menyen til høyre.

BAKGRUNN

Etter årelang vernestrid fredet Riksantikvaren et område rundt Yttersø gård i 2001 fordi grunneier Treschow Fritzøe og Larvik kommune ønsket full industriutbygging kloss opp i gårdstunet til det fredede anlegget. Året etter stadfestet daværende Miljøvernminister Børge Brende fredningen etter en klagerunde hvor Larvik kommune og Treschow Fritzøe forsøkte å få fredningen opphevet. Striden resulterte i de mest åpenhjertige uttrykk for tvilsomt samrøre mellom kommune og privat firma vi har sett i nyere norsk historie.

Etter det endelige fredningsvedtaket, bevilget Stortinget kroner 3.75 millioner kroner til kjøp av de fredede områdene rundt gårdseiendommen, slik det nå kune bli ro rundt saken. Kommunen kunne nå bli eier og Treschow få refundert manglende salgsinntekter uten at transaksjonen skapte presedens for erstatningssaker. Etter avtale med Miljøverndepartementet forpliktet kommunen seg til å utarbeide en skjøtselsplan for sitt område samt å omregulere gårdseiendommen og sitt eget areale innen ett år. To år senere hadde det fremdeles ikke skjedd noe. Vi som eiere av gårdseiendommen purret kommunen og ba Miljøverndepartementet om hjelp. Departementet etterlyste saken hos kommunen og arbeidet kom smått om senn i gang. Etter et innledende møte mellom aktørene på Yttersø gård, så alt ut til å gå bra. Riksantikvaren gjorde det klart at en helhetlig skjøtselsplan i tråd med fredningsvedtaket, på antikvariske premisser, måtte inneholde en plan for rekonstruksjon av et enkelt hageparti i front av lystgården. En helhetlig skjøtsel innebar samarbeide med eierne av lystgården, trodde vi. Noe vi stilte oss svært positive til.

Kort sagt inneholder avtalen som skal realiseres krav om at kommunen på den ene siden utarbeider en skjøtselsplan i tråd med fredningens bestemmelser og formål. På den andre siden et krav om at kommunen opparbeider arealet langs elven for friluftsformål deriblandt stangfiske og bading. Skulle det være konflikt mellom kravene, gjelder fredningsvedtaket og bestemmelsene foran avtalen.

Snart skulle det vise seg at det brygget opp til motstand i kommunen. Saken var besluttet behandlet i rådmannseksjonen. Saksbehandlingen ga i økende grad uttrykk for vrangvilje, manipulerende adferd og forsøk på å fremprovosere motstridende uttalser fra de forskjellige partene. Reguleringsforslaget for gårdseiendommen ble en kalddusj for oss da det ville medført manglende muligheter til å opprettholde og utvikle anlegget økonomisk. Kommunen insisterte også på at eiendommen ikke måtte støyskjermes og fortalte oss underhånden at vi burde finne oss et annet sted å bo. Det ble antydet at penger til kommunalt kjøp av vår eiendom ikke lå inne på årets budsjett, men.... Man prøvde også å få oss til å avstå deler av vår private hage til offentlig gangvei, til tross for at andre arealer var fullt tilgjengelige. Et samlet politisk planutvalg syntes reguleringsforslaget var for galt og sendte forslaget tilbake til administrasjonen.

Politikerne konkluderte samlet at fredningsstriden nå var over og anlegget burde gis best mulig utviklingsmuligheter for å realisere gårdens potensiale. Fremskrittspartiets Per Manvik oppfordret administrasjonen til nå å samarbeide med Riksantikvaren. Administrasjonen ga seg ikke. Instruksjonen fra politikerne ble gitt muntlig, ikke skriftlig og dermed kunne saksbehandlerne fortsette å stikke kjepper i hjulene.

Rådmannsseksjonen og ordfører Riise-Jenssen(H) gikk hardt på Miljøverndepartementets byråkrater bak ryggen på den politiske ledelsen, og sørget åpenbart for å forurolige byråkratene. Rådmannseksjonens taktikk har trolig hele tiden vært å få til splittelser og ulike utsagn der det er mulig.

Brevet fra Rådmannen til MD av 1.02.2005 var skrevet på rådmannens papir men undertegnet ordfører Riise-Jenssen. Til tross for at kommunens henvendelse var rettet til Miljøverndepartentet ved en underordnet byråkrat uten kopi til Riksantikvaren, kom svaret den 11.02.2005 fra Riksantikvaren med kopi til MD, men ikke til oss. Av det slutter vi at departementet har bedt Riksantikvaren svare for å unngå bråk fra vår side, da vi i brev av 5.02.2005 til den politiske ledelsen i MD, ba om et møte dersom MD skulle finne på å svare på kommunens henvendelse og dermed ta saken ut av Riksantivarens hender. Vi presiserte overfor departementet at vi antok hensikten med kommunens henvendelse var å så splid mellom RA og MD. I svaret til kommunen tonet Riksantikvaren ned kravet om enkel parkmessig bearbeidelse av området i front av lystgården, men fastholdt at det måtte virkeliggjøres på sikt.

Deretter var det stille lenge inntil Miljøverndepartementet den 1.04.2005 i tillegg, besvarte Larvik kommunes brev uten å sende oss kopi. Brevet var i realiteten et dolkestikk til Riksantikvaren. Alt antikvarisk innhold var nå fjernet fra saken. Vi som eiere fikk et tilsvarende brev hvor departementsbyråkratene i realiteten utelukker oss fra prosessen rundt en helhetlig behandling av området, selv om vi er eiere av den fredede gården som saken dreier seg om. Departementet synes vårt engasjement er fint, men presiserer klart og ensidig at avtalen gjelder kommunen og kommunens areal samtidig som departementet betoner at det skal gjøres en helhetlig håndtering av området. Hvordan det er mulig å få til en helhetlig skjøtsel uten at vi eksplisitt involveres i prosessen fremgår ikke. Vi, som eiere av kulturminnet er i denne sammenhengen ikke-personer. At vi naturlig er part i saken er ikke presisert, hverken overfor oss eller kommunen. Man sitter igjen med en forståelse av at avtalens eksplisitte krav om innretninger for allmenbruk gjelder og tilsvarende at skjøtsel i henhold til fredningens formål ikke innebærer noe som helst med basis i kulturminnevern.

Da områdefredningen av 2001 ble klaget til MD av kommunen og Treschow Fritzøe, evnet departementsbyråkratene heller ikke å se oss som eiere av det fredede anlegget som parter i saken og nektet oss innsyn i sakens dokumenter. Først etter politisk press fra Stortinget ble saken hevet til politisk nivå og vi ble gitt den status vi hadde krav på. Tilsvarende press må antagelig til nå for å sikre at vi som eiere av fredningsobjektet får delaktighet i formidlingen av vårt eget kulturminne.

Østlandsposten har fulgt opp saken i flere oppslag, sist den 14.04.05. ØP trykket vår kommentar til saken den 15.04.05. Vi konkluderte med at vi ikke lenger ser noen grunn til å samarbeide med en bakstreversk kommune og heretter kun vil fremføre rene eierinteresser uten hensyn til almeninteressene. Det er åpenbart bare den rene egoisme som forstås og belønnes i Larvik kommune. Tilsvarende kaster saken et negativt lys på Miljøvern-departementets satsning på å imøtekomme eiere av fredede anlegg og øke den demokratiske medvirkningen. Vi håper og tror at departementets politiske ledelse er ukjent med byråkratenes håndtering av denne saken.

SE FORØVRIG LENKEN "YTTERSØ GÅRD" ØVERST PÅ MENYEN
VEDR. YTTERSØSAKEN