YTTERSØ GÅRD - FRA EDENS HAGE TIL STRIDENS EPLE
DEL 1
EN LYSTGÅRD I LARVIK
AV BENTE BJERKNES OG RAGNAR KRISTENSEN
INNHOLD:
FRA SARPSBORG TIL LARVIK
YTTERSØ PÅ ELVEVEIEN
LYSTGÅRDEN I LÅGENDALEN
BYGGHERREN - FRA TEOLOGI TIL NÆRINGSUTVIKLING
YTTERSØSAKEN - FRA EDENS HAGE TIL STRIDENS EPLE
MANGE HAR BIDRATT
SE OGSÅ RESTAURERINGSARBEIDET I YTTERSØ DEL 2
Fra Sarpsborg til Larvik
Fra 1999 til 2002 har Yttersø vært i lokal- og rikspressens overskrifter. En vernesak med kuriøse og skandaløse utslag har satt lokalsamfunnet Larvik på hodet og bølget inn i direktorat, departement og Storting. Fokus for vernesaken er en ærverdig gammel lystgård med særegen historie nedskrevet i glemmeboken. Oppunder ti års engasjement for det fredede huset og de omstridte omgivelsene springer ut fra stedets magiske arkitektur og historie. Etter noen år i Østfold forflyttet vi oss til Larvik på jakt etter forfallen klassisisme. At det ble Yttersø i Vestfold var en ren tilfeldighet.
Yttersø sett fra Elveveien
Fyldigere informasjon er lagt ut på sider som kan åpnes ved å klikke på understrekede ord i teksten. Lystgårdens eldste historie, Johan Fredrik Sartz og mye mer kan du lese om via lenkene.
Yttersø på Elveveien
En dag i januar 1993 ringte vi daværende fylkeskonservator Lise Talleraas i Vestfold; -Kan du skaffe oss et gammelt historisk hus, gjerne et problemobjekt av høy antikvarisk verdi med utviklingsmuligheter i forhold til offentlig rom og kulturbasert næring. -På Yttersø dominerer forfallet, men glassrutene funkler av fest i kveldssolen når man kjører forbi, sa fylkeskonservator. Dermed var det gjort. En telefon til Treschow Fritzøe, trekvart år med forhandlinger. Salgsannonse i Aftenposten og Østlandsposten frembragte ikke konkurrenter. Julen 1993 flyttet vi inn på egen falleferdig lystgård. Vi to, sønnen og fire katter. Han med eget rom og bad i hjørnet. Vi og kattene i stua med dobbeltseng og uten telefon. Vinterstillheten dominerte og noen uker var vi på en slags ferie. Men lystgårdhistorien kjente vi ikke da.
Et av flere kjøkken i den opprinnelige lystgården.
Hovedfasaden med 1960-tallsveranda og barbert gesims
Hvordan kan man finne på noe slikt? - Hva har i kjøpt undret vi tvilende, og hjertet sank hver gang vi nærmet oss fra E-18 med flyttelass. Oppmåling av eget hus, bygnings historiske streiftog til nabobyer og fylker, undersøkelser, begynnelsen på en årelang arkivjakt! Etterhvert begynte huset og historien å forme seg til noe større enn vi hadde ant. Etterhvert erkjente vi en meget spesiell lystgård i en bortstuet og glemt historisk sammenheng, og gården ble den sentrale faktoren i våre liv.
ØNSKER DU Å LESE MER OM YTTERSØS HISTORIE KLIKK HER
Lystgården i Lågendalen
Lystgårdtradisjon kan spores ned til 1600-tallet. Landpalèer for byborgerne - på landet kunne man bygge fritt og fantasien og vyene fikk utløp. Sommer og fornøyelse – forløperen til hyttetradisjonen - men også forsyning av jordbruks produkter til byhusholdningen. Kystbyene fikk sine lystgårdområder: Ladehalvøya vedTrondhjem, Lierdalen ved Drammen, nedre Lågendalen ved Larvik. Den økonomiske oppgangen rundt 1800 resulterte i en bølge av påkostede lystgårder med hovedhus, parkanlegg og lysthus. Den representative funksjonen – å vise eierens økonomiske status og soliditet gjennom festligheter, mat og drikke – trådte oftere i forgrunnen.
De bevarte lystgårdbygningene i nedre Lågendalen i Larvik, opprinnelig Hedrum, kan grupperes etter ulike byggeskikkriterier basert på endringer, stil, eksteriør- og grunnplanstype, alder og sosial tilhørighet. 1700-tallet omfatter Nordby og (muligens) Unnersbu. Undersbus bolighus er forøvrig en rest av det opprinnelige anlegget. Hovedbygningen er borte, men drengestua består. 1810-20-årene kan vise til Brekke, Bisjord, Yttersø og Hovland. 1700-tallet er representert med Nordbys tradisjonelle midtgangsløsning og Unnersbus like tradisjonelle fireromsplan. Norby og Yttersø fremstår som rene og gjennomførte uttrykk for sin tid, mens de andre representerer påbyggingsskikken, endret etter tidens krav og skiftende eieres lyster. Både Brekke og Unndersbu har eldre bygningskjerner. Det mest særpregede trekk ved lystgårdene i nedre Lågendalen er den høye annen etasjen over en lavere førsteetasje. Yttersø gård er det mest helstøpte hovedhus i så måte med høy grunnmur og utsvaiet helvalmtaksom avslutning. Manneristisk strebende virkning, detaljering og reisning. Danske landpaleer anno 1700 begynner sirkelen som sluttes med Yttersø. Ellers i landet finnes eksempler som Ledaal (Stavanger), St. Croix (Fredrikstad), Vivelstad (Lier), men ikke mange. Larvik har et stort innslag av denne typen lystgårdarkitektur. De fleste av lystgårdene i nedre Lågendalen ble fredet i den store fredningsbølgen i 1923, men merkelig nok ikke Norby.
Yttersø gård ca 1910. Fremdeles med rester
av den gamle hagen i front.
Yttersø er i tradisjon med de eldre landpaleene som Vivelstad og Gulskogen (Drammen), høyreist med helvalmet tak og kinavipp. Vindusgeriktene er formet som obeliskformede pilastre med utskåren dekor med rikt overstykke. Larvik mellom 1820-50 byr på varianter av disse obeliskformede pilastrene, men ingen så rikt dekorert som på Yttersø. En klassisk Palladiansk gesimslist formidler til det lange takutstikket. Husets forside er strengt symmetrisk mens tunsiden og kortsidene er anlagt helt etter innvendige løsninger og behov. Vinduene er av krysspost type med 6 ruter i hver av de nedre rammene og fire i de øvre og stordimensjonerte. En type som dukket opp i rokokkotidens Kjøbenhavn og siden tidvis i bruk opp til 1840-tallet.Annen etasjes større vindusformat er kompensert ved at rutestørrelsen er strukket. Ekstra høy annen etasje og høy grunnmur. Hele fasaden er skapt for å gi inntrykk av høyde. Detaljer som i Louis-seize og tidligere, men selve vegglivet stram og nøktern på empirens måte.
 |
 |
 |
Vår rekonstruksjon av den opprinnelige grunnplanen helt til venstre. Basert på vår oppmåling vinteren 1993 i midten. Vi valgte å tilpasse grunnplanen slik det vises helt til høyre.
Grunnplanen er som skapt til fest og selskapelighet. Hoveddøren flankeres av store halvsøyler og man kommer inn i et trapperom med Kjøbenhavnsk trappeløp anno 1800-20 med tre løp og to repoer. På fondveggen under trappen er en labankdør (rekonstruert) som fører inn til kjøkken med grue og pikeværelse til siden. I trapperommet er tofløyede dører til stuer mot øst og vest. Bak den vestre stuen er en mindre stue, også med tofløyet dør. I annen etasje utvides takhøyden fra første etasjes 3 meter til 3.6 meter.
Salen rekonstruert
Annen etasjes trapperom har samme størrelse som første etasjes. Mot øst er en gjennomgående sal på 60 m2 med fire vinduer, vendt syd og nord. Den lange vindusløse fondveggen mot øst har spor etter en veggfast benk i 9.5 meters lengde. I taksten er den beskrevet medkrøllhårsutstopning og rødt betrekk. Bak salen mot nordvest et salskammers eller kabinett. Vest for trapperommet er en stue identisk med stuen under. Mot nord en mindre stue. Alle rommene i annen etasje er forbundet med tofløyede dører. Innvendig er listverk med fint høvlede detaljer og mye bruk av hjørneklosser med rombe eller møllehjul-skjæringer, tettstilte rifler og plastisk formet tverrsnitt. Alle bygningsdeler er snekkermessig elegant og profesjonelt utført. En abstrakt og sober klassisisme, diskret elegant belistning mot enkle udekorerte veggflater og uvanlig variasjon i profilbruk. Salen ble, som en av de tidligste i landet, helådret.
Håndverkerne Lars Berge og Hans Ryggestuen har signert et
stykke
kapp med årstallet 1834 da de snekret en lettvegg i 2.etg. trapperom
En lang lystgårdtradisjon vender tilbake til utgangspunktet: danske landpalèer anno 1700. Sirkelen sluttes. Hovedhuset på Yttersø er overlevert ettertiden som en tidsboble, berørt av skiftende krav til funksjonalitet, men innvendig en intakt men tilkludret planløsning og opprinnelige detaljer tilstede bak tilføyelsene. Utgangspunktet er representert gjennom en sober og abstrakt klassisisme med uvanlige tendenser. 1820-årenes spede tilløp til historisme som rundt 1850-60 langsomt glir over i de historiske stilartenes likeverdighet. Grevskapskartet viser at hovedhuset må være bygget etter 1810 og en plankebit funnet på loftet med innskriften ” 15 april 1834 denne gimling er oppsydd av Lars Berget og Hans Ryggestuen” underbygger perioden rundt 1817-20 som sannsynlig byggeår selv om det ikke kan sees bort fra et anleggelsesår noe etter 1810. Ett er i hvert fall sikkert, trapperommet ble fullført i 1834 ved at salskabinettet oppsto som eget rom bak trapprommet mot syd. Den nye skilleveggen impliserer det. Før dette grepet ble gjort i 1834 må trapperommet og i realiteten annen etasje ha fremstått som ufullført. Rundt 1820 ble en slik bygningsform tegnet som standard offisersbolig. Gulskogen i Drammen fra 1805 er en nær forløper , men på renere Louis seize manèr. Louis-seize motiver ble forøvrig mye brukt i 1820-30 årenes dekor på møbler og hus. Velkjent i f.eks tysk biedermeier.
ØNSKER DU
Å LESE MER OM LYSTGÅRDENE I LÅGENDALEN KLIKK HER
Byggherren
–fra teologi til næringsutvikling
Yttersø – en lystgård i Larvik – avbildet i 1845 av den 12 år gamle Sophus Bugge –byggherrens barnebarn. Besteforeldrene het Johan Fredrik Sartz og Else, født Bugge. 12 år gammel satt Sophus nede på jordet og tegnet besteforeldrenes lystgård Yttersø med 4 kuer og en hest, akkurat som skattematrikkelen opplyser. I sin alderdom skrev han barndomserindringer til glede for barnebarn, og slik ble Yttersøs byggherre levende for vår tid.
I 1845 satt 12 år gamle Sophus Bugge på jordet syd for Yttersø
og tegnet og fargela sin morfars lystgård.
Johan Fredrik Sartz ble født på Gjerpen i 1763, sønn av en innvandret dansk embetsmann. Han studerte teologi i Kjøbenhavn – så flink til å spille fløyte at han gjorde lykke i en inflytelsesrik adelig familie. Ifølge Sophus Bugge resulterte det i prosteembetet i Larvik og dermed ansvar for skolevesenet – borger- og fattigskole holdt til i Laurvig hospital på hans tid. Som ektefødt barn av opplysningstiden lå skolevesen og undervisningsreformer hans hjerte nær. Grev Reventlov karakteriserer prost Sartz i dagboken fra Norgesreisen i 1811 som ”en god og veltenkende mann”. En opplysnings og reformvennlig prost etter Reventlovs hjerte. På sine gamle dager sviktet øynene – likevel måtte avisen til. Holdt opp ned, men likevel en ørliten streng til politikken og en pulserende verden utenfor. -Min morfar hadde nok flere statsborgerlige enn kirkelige interesser, skrev Sophus Bugge.
Johan Fredrik Sartz og Else Sartz, født Bugge.
Malt av Peter Petersen 1834
Sartz ble valgt inn på det første overordentlige storting i 1814 hvor forholdet til Sverige skulle avgjøres. To taler, om tilslutning til Sverige og om retten til å naturalisere utlendinger, ble hans bidrag. Dessuten var han en av de tre iniativtagerne til erkjentlighetspokalen tilegnet stortingspresident Christie. Vennskapet mellom prost Sartz og prost Schmidt er formidlet til ettertiden gjennom dagbøkene. Det drikkes Madeira og det forhandles om Norges fremtid.
Stortingssalen i den gamle katedralskolens lokaler i 1830-årene.
Men fremdeles slik Johan Fredrik Sartz opplevet den i 1814.
Ved hans død var hele første og annen side av Jarlsberg og Laurvigs Amtstidende viet den tidligere prostens liv og levnet. “Vi troede ei saa snart at tabe / Dig, elskede, hederlige væn! / Vi troede vaaren vilde skabe / En vaar udi dit Bryst igjen, / Og at du paa dit Yttersøe / en mørk høstaften vilde døe. / Det blev ei saa. - At paa de steder/ du pleied her saa mange aar, / staar hængebirken nu og græder, / Dit Drapa Laugens vover slaaer / og lundens stemmer lyde: fred! / Naar sol står op, naar sol gaaer ned” Slik ble det sunget i hans begravelse om hans forhold til lystgården Yttersø. Ettermælet forteller om en vitebegjærlig mann med sans for livets gåter. Kanskje ble den geniforklarte tverrfaglige sprogforskeren professor Sophus Bugges forhold til boklig lærdom skapt i morfarens boksamling. Bilblioteket var det største værelset i hans hus.
Familien Sartz hjem, det nåværende sjøfartsmuseum
i Larvik. Studerkammeret er husets største rom.
Oppmålt i Sartz tid av byggmester Lind.
Familien Sartz bodde i det som nå er Larvik sjøfartsmuseum, et stenkast fra Sophus Bugges barndomshjem Kirkestredet 6. Etter søndagsmiddagen i byboligen ble to røde danske foler spent for en vogn og turen gikk til yndlingsgården Yttersø, hvor ettermiddags-kaffen ble inntatt. En lystgård han utvidet med eksisterende hovedhus rundt 1820.
Grevskapskartet av 1811 og kart fra 1880. Legg merke til parkanlegget.
Johan Fredrik Sartz engasjerte seg som en av de tre lokale interessenter som kjøpte Gyldenløves gamle grevskap av danskekongen i 1817. Grevskapseiendommene var en av de største næringseiendommer i Norge. Jernverk av najonal betydning, skogeiendommer og trelasthandel – men alt sammen så nedslitt at de lokale medeierne i 1835 måtte gi tapt for en sterkere interessent, Willum Frederik Treschow. Kongens advokat og gjeldsrådgiver i saken fra år tilbake så mulighetene og slo til da “grevlingenes” restanser utfordret kongens tålmodighet. Gjeldsrådgiveren kjøpte pantebrevet og troppet opp på bryggen i Larvik en morgen, gikk til sorenskriveren og krevet pantet innløst der og da. Johan Fredrik Sartz beholdt Yttersø og levet av skipsfart og handel til han døde i 1839. Hans enke solgte lystgården til Treschow i 1847.
Hovedhus og sidebygg fotografert av Riksantikvaren under befaring noe før 1923
Grevskapsoppmålingen fra 1810 gir et fantastisk overblikk over det enkle lystgårdsanlegget anlagt rundt 1730 frem til 1820-årenes praktanlegg gjenspeilt i kart fra 1880 som viser lystgårdens hovedhus og park med tilføyelsen av Treschows stordriftsanlegg fra 1850-60 årene. I 1852 ble hovedhuset bolig for landbruksdriftens bestyrere og nye moderne driftsformer basert på Jacob Sverdrups ideer resulterte i nær 3000m2 ytterligere bygningsmasse. Alt sammen revet i etterkrigstiden frem til 1970 tallet. Ved en skjebnens ironi ble den gamle lystgårdens bygninger stående tilbake. Hovedhuset fordi det ble fredet i 1923 som det andre i Norge. Sidebygningen ble reddet av kostnaden ved ekspropriasjon. Sirkelen er sluttet.
ØNSKER DU Å LESE MER OM JOHAN FREDRIK SARTZ KLIKK HER
Yttersøsaken
-fra Edens hage til stridens eple
I 1987 ønsket Larvik kommune etter tiårs forarbeide å legge ut områdene i nedre Lågendalen til industriformål. En industrireguleringsplan ble utarbeidet for Yttersø området og Riksantikvaren spesifiserte krav om bevaringsområde og tilfredsstillende bestemmelser. Presset av grunneierinteresser og forestående kommunesammenslåing bleplanen godkjent av kommunestyret uten oversendelse til Riksantikvaren for realitetskontroll. For innsigelsesmyndigheten var planen å betrakte som lagt på is. Konsekvensene av den manglende saksbehandlingen overvintret usett av sentrale myndigheter frem til gjennomføring av planen ble aktuelt våren 1999. Da dukket den gamle, fortsatt gjeldende og uoppgjorte innsigelsen mot planen opp som troll av eske.
Det famøse doble brevhode som forseglet alliansen mellom
kommune og TreschowFritzøe.
Analyse av planen avslørte at kartet sammenholdt med manglende og uklare bestemmelser faktisk tillot fullstendig industrinedbygging av selve bevaringsområdet. Det fredede hovedhuset var regulert til ren industribruk. Utbyggernes planer la opp til å fullbyrde planens maksimale utbyggingspotensiale. Larvik kommune ga full støtte til utbyggerne og arbeidet offensivt mot Fylkeskonservators tanker om midlertidig fredning av et område rundt eiendommen slik det ble antydet i media og notater i saken. Samme høst ble fylkeskonservatorstillingen avskaffet og Riksantikvaren forsøkte med alle tilgjengelige midler å rettlede Fylkeskommunen til å ta sitt lovpålagte ansvar. Fylkeskommunen sto i likhet med Fylkesmannen i ildlinjen mellom sentrale interesser og kommunale ønsker om mer makt og styring. I denne lojalitetskonflikten ble de statlige forpliktelsene forlatt og Yttersøsaken ble til slutt løst ved at Riksantikvaren som direktorat grep inn på eget initiativ og fredet et passende, men minimalt område. Utbyggere, grunneier og kommune og fylkeskommune ble tatt på sengen, da man ikke regnet med at fylkeskommunen kunne settes til side. Fredningsvedtaket ble klaget til Miljøverndepartementet av grunneier Treschow Fritzøe og Larvik kommune (sistnevnte uten klagerett) og etter mange viderverdigheter og skifte av statsråd avgjorde Miljøvernminister Børge Brende saken i favør av fredningsvedtaket 4.januar 2002. Sommeren 2002 besluttet miljøvernministeren å bevilge 3.75 millioner kroner til kjøp av deler av fredningsområdet med formål å regulere til friområde. Beløpet ble godkjent i årets statsbudsjett. Larvik kommunestyre ga enstemmig tilslutning til avtalen.
Yttersø-området sett fra nordvest. Gården ligger inne i
treklyngen til høyre. Industriutbyggingen er stanset i
utkanten av treklyngen.
Saken er en av Norgeshistoriens mest omtalte vernesaker med over 70 oppslag i lokal pressen og 12 i Aftenposten. Derav to førstesideoppslag i sistnevnte avis. Ikke minst NRK Faktors påkostede dokumentar om saken, sendt i januar 2002 bidro til å umuliggjøre et statlig tilbaketog. Saken ble i stedet en bekreftelse på et politisk engasjement for miljøsaken på tvers av partigrenser og en bekreftelse på statsrådens miljøforpliktelse i en politisk vanskelig men prinsipiell og viktig sak.
Saken har kastet et ubarmhjertig lys på lokale lojalitetsforhold og bidratt til betimelig nyansering av debatten om desentralisering av kulturminnevernet. Den har gitt et spark til kommunenes ansvar for å ivareta kulturminner gjennom plan og bygningsloven og fylkeskommunens faktiske ansvar for fremføring av statlige sektorinteresser. Ikke minst har næringslivets forhold til egen langsiktighet blitt satt på prøve. Kunnskap, renhårig saksbehandling og juridisk holdbart lovverk er nødvendig om kulturminnebestande skal bestå i økonomiske oppgangstider. I en tid hvor det ropes om brukerorientering og skreddersydde individuelle løsninger er det nødvendig å holde godt fast ved gamle prinsipper om likhet for loven og samvittighetsfull ivaretagelse av allmeninteressene.
Yttersø fra Elveveien
Yttersø gård har fremtidsmuligheter på feltet kompetanseutvikling og kulturminnevern. Mye ligger til rette for publikumsrettet virksomhet, kurs og konferansefasiliteter i historisk miljø. Hovedhuset kan med fordel flettes inn i slik virksomhet kombinert med å være et privat hjem, innenfor definerte rammer. En sal på 60m2 kombinert med tre stuer à 30m2 er et interessant tilskudd til sidebyggets potensiale.
ØNSKER DU Å SETTE DEG INN I YTTERSØSAKENS MER KURIØSE SIDER KLIKK HER
Åpent hus kulturminnedagen i samarbeide med
Vestfold avdeling av Fortidsminneforeningen
Mange har bidratt
At Yttersø gård og vi selv har overlevd selve fredningssaken og samtidig restaurert huset skyldes naturligvis den brede støtten fra alminnelige mennesker, engasjementet til Fortidsminneforeningen sentralt ved daværende generalsekretær Kristen Grieg Bjerke og politikere på alle nivåer. En forutsetning for at saken endte riktig var Riksantikvarens evne til å skjære igjennom og gripe det vesentlige i saken ved hver korsvei og pressens engasjement og evne til å se bak aktørenes fasader. Aftenposten, Østlandsposten og NRK Faktor var viktige formidlere av saken. Dyktige lokale håndverkere og fagfolk fra Riksantikvar og NIKU har utført sine oppgaver med dyktighet. Økonomiske tilskudd fra Fylkeskommunen og Riksantikvaren er premisset for at dette prosjektet overhodet har latt seg gjennomføre. I løpet av den politiske prosessen forbundet med Yttersøsaken har vi sett at det politiske miljøet lar seg påvirke og mange politikere tørster egentlig etter mer kunnskap om kulturminner og kulturminnevern. Gode kontakter er utviklet på lokal- fylkes- og Stortingsnivå. Om Yttersøsaken har hatt mange stygge sider tror vi den har gitt mange et puff i retning av større forståelse for kulturarven.
INVOLVERTE FIRMAER
Tunet ca 1960
