FRA EDENS HAGE TIL STRIDENS EPLE - DEL 2
Restaureringsprosjektet
INNHOLD:
VI FANT - FANT!
REPARASJON OG VEDLIKEHOLD
RESTAURERINGEN
HISTORISKE INTERIØRER
Vi kjøpte Yttersø gård i høsten 1993. Eiendommen besto besto av 5 mål tomt og to nedslitte og forsømte bygninger. Hovedbygningen var beskyttet av fredningen, men likevel med knuste ruter, råteskader, uheldige tilbygg, omgjøringer og påklattinger. Tidligere oppdelt i tre leiligheter og i 1960-årene påført et vindfang med to inngangsdører og en veranda på hovedfasaden. Innvendig oppdelt i flere leiligheter og modernisert til forskjellige tider. Det første året ble bygningen målt opp og undersøkt. I 1994 la Riksantikvaren en dag av sitt internasjonale tre-kurs under ledelse av Jon Brænne til Yttersø. Fasadene ble grundig fargeundersøkt av en kursdeltagere. Undersøkelsene ble videreført innvendig av NIKU og vi skrev selv restaureringsplan for hvert enkelt rom. Restaureringen av hovedhuset var basert på en helhetlig plan som ivaretok hvert enkelt rom i et helhetsperspektiv. Grunnplanen var like viktig som det enkelte rommets utstyr.
Tunet vinteren 1993 - øde og forfallent
Vi avdekket raskt at sidebygningens 1950-tallsfremtoning gjemte på den gamle sidebygningen fra lystgårdtiden. Inneholdende 4 små leiligheter fra 1970-årene, var det umiddelbart vanskelig å se at bygningen egentlig var en laftet konstruksjon med bryggerhus, gårdsarbeiderbolig og drengestue. Under forlorne moderniseringer og felles klosettanlegg dukket sporene frem. Restaurerbart til tidligere tiders kvaliteter. Riktignok mangler 40 meter med stall og høyløe, men fredningsbestemmelsene tillater gjenreising av dokumenterte deler av lystgårdanlegget.
Hovedinngangsdøren var ikke så gammel,
men karmen er umiskjennelig fra tiden rundt 1820.
Mens sidebygningen kun er “avdekket” og midlertidig tatt i bruk i påvente av en endelig restaurerings- og bruksplan, er hovedhuset på god vei til å bli ferdig restaurert. Arbeidene omfattet reparasjoner, vedlikehold og tilbakeføring. Tidlig ble det klart at bygningens styrke ikke lå i utviklingshistorien, men i en periode som begynte ca 1820 og ble fullbyrdet i 1860-årene. I utgangspunktet er det ikke allminnelig antikvarisk korrekt eller vanlig å tilbakeføre fredede bygninger. For oss var det klart at fredningskvalitetene begrenset seg til den tidlige fasen, men det var ingen selvfølge at antikvariske myndigheter ville tillate en tilbakeføring som fjernet 1900-tallets tilføyelser. Vi vant imidlertid gehør for at bygningens unike uttrykk fra perioden 1820-1880 var verd å rendyrke. Den svært dårlige vedlikeholdssituasjonen nødvendiggjorde uansett omfattende utskiftinger på den mest utsatte og endrede sydfasaden. En forutsetning for gjennomføringen var dokumentasjon og nitidighet i forhold til gjenskaping av detaljer, fargebruk og materialer. Bygningselementer ble merket, tatt ned og lagret. Den opprinnelige planløsningen har vært premiss for den forsiktige innpassingen av oppgraderte moderne fasiliteter for elektrisitet, bad og WC. Kjernen i tilnærmingen har vært å la huset selv fortelle og legge premisser.
Vinduer plukkes fra hverandre for reparasjon. Småskader i panelet bøtes
Knuste ruter, råtne bunnstokker, vinduer, ytterdører og panel, en begredelig sydfasade, lekkasjer og gamle råteskader, sterk setning mot øst, sterkt nedbøyd salstak, avlegse el. og VVS installasjoner, moderne malingtyper med flass til følge, innestengt fuktighet, uheldig bruk av betong og et tak som krevet omlegging. Det meste var galt eller utdatert. En relativt moderne leilighet i vestre ende med et bad svært uheldig bygget inn i hjørnet av en stue og et soverom i en oppdelt sal ga oss mulighet til å bebo huset umiddelbart etter kjøpet. Siden flyttet vi rundt i huset ettersom arbeidene skred frem.
Grunnmuren av stablet og kalkmørtelspekket natursten hadde sklidd ut
flere steder og deler av den måtte sikres, stables på nytt og spekkes.
Først ble tak, grunnmur og råteskader utvendig utbedret. Opprinnelige paneler ble reparert ved at råte ble skåret bort og nytt tre felt inn. Grunnmuren ble renset for betong og reparert med tradisjonell kalkmørtel. Originalvinduene ble plukket fra hverandre og hver bit utbedret for seg før alt ble samlet, kittet og malt. Det ble samlet inn gammelt glass til erstatning for nytt. Taket ble gått over og sydtaket fullstendig gjort om og tilbakeført til glassert sten. Deler av huset ble jekket opp og grunnmuren stablet og reparert. Fasadene ble malt med linoljemaling i bygningens opprinnelige farger.
Fra venstre: Bak badeinnredningen dukker stueinteriøret frem.
Panel i kabinettet merkes og tas ned for tetting mot trekk. Glava stiftes
i omfarene og klemmes når bordene settes på plass igjen. Snekkeren
heiser opp bjelkelaget for å reparere råteskader.
Salshimlingen ble jekket opp og sikret på loftssiden. Deretter fulgte de innvendige oppgraderingene som kan henføres til vedlikehold/reparasjon. Flytting av bad til egnet sted, reparasjon av gamle råteskader i gulv og himling. Mot loft og kjeller er de fullisolert, men lafteveggene ble kun dyttet og tettet. Innvendige veggpaneler mo yttervegg ble merket, tatt ned og satt opp igjen etter tetningsarbeidene. Dette ga mulighet til å føre frem rør for skjult og fornyet elektrisk anlegg. Tilsvarende ble rørføringer for vann og avløp med tilhørende utstyr fornyet. Slik fremstår huset nå som autentisk gammelt, basert på sine opprinnelige bygningstekniske prinsipper og materialer men diskret utstyrt med nødvendige moderniseringer.
Som en del av reparasjonene ble det utført en tilbakeføring basert på gamle teknikker. Godt malmet furu ble spesielt valgt ut, fellt og saget på en mindre gårdssag. Etter tørk ble bordene sortert til henholdsvis vinduer og panel. Nye panelbord ble høvlet med riktig profil og tradisjonelt sortert og satt opp. De fint utskårne vindusomrammingene ble laget for hånd på stedet. Delene til vinduene ble høvlet i metervis, bearbeidet på stedet og samlet på tradisjonell måte til hele vinduer men utstyrt med koblet ramme. Den delvis manglende palladianske gesimslisten ble komplettert.
Hovedbygningens eksteriør vinteren 2004
etter langvarig restaureringsarbeide
1950-talls verandaen og vindfanget ble ombygget. Det opprinnelige vindfanget var dokumentert gjennom foto og kunne tilbakeføres sikkert. Her ble deler av den opprinnelige stenmuren avdekket bak betong og komplettert de nødvendige meter med stablet bruddsten fundamentert på en støpt såle. Inngangsportalens halvsøyler ble tilbakeført til hovedfasaden og resten av portalen rekonstruert med hjelp av Palladios utregningsformler.
Ovnsnisjen i blåstuen før restaurering. Opprinnelig marmorering på
ovnsnisjen avdekkes. rester av opprinnelig blå biedermeiertapet står igjen
som smale remser på underpanelet. Under grønn overmaling er
marmoreringen fra ca. 1860. Stuen ferdig restaurert med nytrykket
tapetkopi utført av Christiania tapetverksted.
Innvendig ble tilføyelser fra 1900-tallet dokumentert, demontert og lagret. Manglende listverk ble spesialhøvlet. Forsvundne bygningsdeler ble funnet gjenbrukt i fornyelser. Det er utført omfattende grunnarbeider forut for maling. Med unntak av en stue i annen etasje har alle rom glatthøvlede pløyde paneler som illuderer strietrukne flater. Til stuen i annen etasje ble det opprinnelige tapetet fra 1850-årene rekonstruert på basis av funn og trykket opp for hånd med silketrykk. Den store ovnsnisjen ble avdekket ned til opprinnelig marmorering. Alle farger i rommene er malt med opprinnelig teknikk i maling som er laget på stedet av linolje og gammeldagse tørrpigmenter. Men før malingen kunne begynne måtte bordene skrapes, skader og sår repareres og sprekker og mindre skader kittes med linoljekitt. Gulvmalingen ble laget etter gammel oppskrift.
Interiørene er kledd med håndhøvlet panel som må sparkles
i skjøtene før de males slik at de illuderer strukne flater.
Forut for malerarbeidene ble interiørene undersøkt av Norsk institutt for kulturminne forskning etter oppdrag fra Riksantikvaren. Undersøkelsene pågikk på stedet i to uker med påfølgende etterarbeider. Under gjennomføringen av malerarbeidene ble NIKUs resultater etterprøvet, korrigert og komplettert. Stort sett ble grunn og malerarbeider utført egenhendig. Ådringsarbeider ble utført av malermester Kai Tjønning fra Porsgrunn. De største utfordringene lå i malerarbeidene, men tilbakeføringen av trapperommet var også krevende. Her ble en loftstrapp fjernet, merket og lagret til fordel for tilbakeføring av det opprinnelige trappeløpet med lyssjakt. Manglende trappegelender og lysåpning ble rekonstruert. Kjøkkenet hadde bakvegg og fundament tilbake etter grua. Denne ble gjen-oppført i kalk og gammel tegl etter negativsporene i omkringliggende paneler og paralleller fra nærområdene. Det opprinnelige kjøkkenets størrelse ble tilbakeført ved fjerning av entrèer, trapp og toalett. Badet ble flyttet fra en stue til et tilbaketrukket pikeværelse, senere kjøkken med badefasilitet i en av leilighetene, som også fikk vaskerom og garderobe-funksjon. Fremdeles gjenstår mindre malerarbeider og et par bakre kammers samt restaurering av selve salen. Salen er et av de første helådrede rom i Norge. Vegger, tak, vinduer og dører er malt i lys treimitasjon men den underliggende sparkelmassen forvitrer uvergelig. På sikt må rommet ådres på nytt.
Yttersøs interiører er nå tilbakeført slik de ble utstyrt med listverk og paneler i 1820-årene. Dette opprinnelige interiøret sto umalt frem til 1852. Da ble salen, kabinettet og trapperommet malt. Deretter fulgte stuene suksessivt. 1850-tallets fargesetting ble derfor premissgiver for fargebruken. Lignende fargesammensetninger kan man se på Torvaldsens museum fra 1840-årene i Kjøbenhavn. Kjøbenhavnske hjem i samme periode kan fremvise eksempler på denne interiørtrenden..
Trapperommet i første etasje. Platet inn , ombygget og malt opp med
moderne malingsom dro med seg underliggende skikt.
Omfattende
forarbeider avsluttet med oppmaling med hjemmelaget linoljemaling
basert på gammmeldagse tørrpigmenter gir overflatenriktig lød og struktur.
Hall og trapperom var innplatet og delt opp i vindfang ol. Den gjennomgående aksen mellom stuene i første etasje var sperret av da østre del av huset ble bygget om til en egen liten leilighet i 1950. Gulvet foret opp med furustaver og alle flater overmalt med moderne sterk maling som medførte avflassing av alle underliggende lag. Etter at tilføyelsene var fjernet ble trapperommet skrapt og reparert, kittet og grunnet før første fargesetting ble gjenskapt med linoljemaling laget på stedet med tørrpigmenter og linolje. Rommet var trehvitt helt frem til begynnelsen av 1850-årene da tak og vegger ble malt lys grå, gulvet/trapp sort og dører, megler og håndlist ble ådret i henholdsvis eik og mahogny treimitasjon. Trappen leder opp til festetasjen med sal og stuer.
Blåstuen med biedermeiertapet rekonstruert og trykket for hånd
som silketrykk av Christiania papir og tapetverksted
I annen etasje er det 3.6 meter under taket mot første etasjes mer vanlige 3 meter. I motsetning til første etasjes mer private rominndeling har festetasjen to-fløyede dører mellom hvert rom. På hagesiden er en stue med blå tapet fra 1850-årene. Ovnsnisjens opprinnelige marmorering er avdekket. Tapetet er rekonstruert og trykket opp av Christiania tapetverksted. Rommet malt i tilhørende farger. Da vi kom hit regnet det inn gjennom knuste ruter og alle overflater var platekledd/oppforet. På et underpanel sto skrevet med kritt: Sadelmagersvend Christian Valdemar Thorsen, Laurvig. Et minne om han som utførte arbeidet. Desverre udatert. Av det originale tapetet var det kun noen striper tilbake. Det ble revet ned før veggene ble platekledd i 1950-årene. Gulvet ble foret opp og listverk og dører skåret ned for å tilpasses en avrettet situasjon. Råteskader etter vannlekkasjer i himlingen ble tildekket. Rekonstruksjonen av rommet innebar følgelig at alle bygningsdeler måtte skjøtes på og tilbakeføres til gammelt format. Enkelte elementer manglet, men utgangspunktet var sikkert. Her ble linoljemalingen bestilt fra Norrøn fabrikker. ren kaldpresset linolje med tørrpigmenter. Gulvmalingen ble spesiallaget av samme firma.
Til venstre utsnitt av salen. Ovnen er ikke opprinnelig.
Til høyre brannmurlist med kapitel og taklist
Salen var lystgårdens sentrale rom. Den er på 60 kvadratmeter, gjennomgående med to vinduer mot nord og to mot syd. Vegger, himling, beslistning, vinduer og dører ble ådret i 1852. Rommet er et av de eldste helådrede rom i Norge. Langs fondveggen er det spor etter en veggfast benk som strakk seg i hele rommets lengde. Benken hadde i følge takst fra 1855 krøllhårsutstopning og rødt betrekk. Innenfor salen, mot nord er et salskammers eller kabinett og mot nordvest, en stue som aldri ble ferdigstilt til den standard huset ellers fikk.
Stue mot sydvest i første etasje. Til venstre situasjonen i 1993
og til høyre restaurert til 1850-tallet.
Stuene i første etasje ligger på rad med tofløyede dører. Spisestuen til over er malt i terrakotta, beige, sort og tung oker. Avisfunn bak listverk tyder på at rommet ble malt i 1856. Her var det ekeparkett på gulvet og innplatede vegger of tak. Avskallende maling og gjennomført 1970-tallsinteriør. Men frem til 1856 sto rommet i treets farge slik det også har vært moderne i nyere tid.
Til venstre hjørnestuen mot sydøst i 1993. Rommet var delt i stue og
soverom med nedsenket himling og linoleum og vegg til veggtepper.
Rommet fikk tilbake sin gamle størrelse og to vinduer mot syd og et mot øst.
Grålilla vegger og grønnbeige belistning og dører mot mahognyfarget
gulv (ikke ferdig ådret) gir rommet preg av sommer og lys.
Om salen var husets sentrale rom var kjøkkenet hjertet. Og den plassen har det beholdt. Her var mye ødelagt men sporene tydelige nok. Flere rominndelinger og ødelagte overflater, gamle råteskader mm. var en utfordring. Det opprinnelige spiskammerset (bak fotografens rygg) ble gjenoppført og inneholder moderne fasiliteter som kjøleskap, matvarer, kjeler og dekketøy. Opprinnelig og helt opp til tiden rundt 1865 var rommet lasert i en linoljelasur. Noe før 1870 ble rommet malt i hvitt, grønt og kraftig grålilla.
I 1993 var kjøkkenet i leligheten mot vest funksjonelt men uten synlige
spor av gamle overflater. Det opprinnelige kjøkkenet var større, men ble
tidlig på 1900-tallet delt opp i gang, toalett, trapp og kjøkken. Kjøkkenet
er nå restaurert til opprinnelig størrelse med grue, spiskammers og gamle
overflater. Farger anno 1860-70.
Antikviteter fra perioden 1700 til 1850 - møbler av museal verdi - gir huset et opplevelsespotensiale med pedagogiske muligheter. Bygningen fremstår i dag som et hjem etablert rundt 1850. 1850-tallets moderne inventar kombinert med eldre bohave, slik man også før i tiden nyttiggjorde seg brukte møbler og arvegods. Interiørene er et levende bevis på at det er mulig å innrede et hjem i historisk ramme uten å tape muligheten til moderne komfort.
